Jeg er i en prosess nå som med 99,99 % sannsynlighet kommer til å ende i nok et avsluttet forhold. Jeg klarer ikke å være i et forhold som har sluknet. Jeg føler meg ikke begjæret, jeg er ikke noe midtpunkt lengre. Eller, vi er ikke hverandres midtpunkt lengre. Jeg har alltid hatt kiling i magen i disse fem årene når jeg tenker på Daniel, når jeg tenker på alle de herlige kyssene vi har hatt, all den deilige sexen. Men når han ikke har lyst på sex lengre, når han ikke lar det ene kysset gå videre til noe mer, selv om det er midt på lyse dagen, hva er da vitsen?
Man kan vel ha sex midt på lyse dagen selv om man har vært sammen i fem år??? Vi kan vel kose litt selv om det ikke trenger å føre til sex??
Ja jeg er seksuelt frustrert. Jeg tar nesten ikke ansvar for mine egne handlinger lengre.
Er veien å gå for meg noe annerledes, eller er det bare det at jeg ønsker ikke å gi opp forholdene mine så lett? Kanskje jeg burde bli flinkere på å gi opp.
Er et åpent forhold noe som kan gjøre forholdet vårt bedre, uten å ødelegge tillitt og nærhet?
 |
| Se så lykkelig de er! Har de sexorgier mon tro? Yummy |
Jeg leste en artikkel på Alternet om nettopp dette. Kort oppsummert er det særdeles få som klarer å holde på én partner hele livet. Veldig mange er utro, og ofte har folk flere forhold bak seg. Kildene i artikkelen hevder at det er mer naturlig for oss enn å holde oss til en fast partner hele livet. Og at polygami, utroskap eller åpne forhold kan heller være en redning, ikke en undergang. Jeg må si at tanken frister.
 |
| Kanskje dette blir mer riktig? En for hvert hull, er det greia? |
For grunnen til at jeg lengter etter min metallindianer jeg introduserte i forrige artikkel har mest sannsynlig noe med at jeg ønsker å ha deilig sex med noen jeg begjærer og som begjærer meg like intenst tilbake.
Jeg vet ikke med deg, men å ha denne komboen i senga? JA TAKK!
[Oppklaring i ettertid: Nei, det ble ikke slutt mellom oss fordi jeg ikke fikk sex. Herregud.]
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar