Norges svar på Fifty Shades of Grey

Boken "Nyanser av svart" av Harald Fossberg.

LØP OG KJØP!!

Upedia: rebound /rɪˈbaʊnd/

Definisjonen på rebound er ulik etter hvem man spør. Må man ha sex med noen for at det skal være en rebound? Det er var mitt store spørsmål.

Det ser ut som det er en bred enighet om at en rebound kommer inn i bildet rett etter et brudd. En person som rebounder kan være mer eller mindre bevisst på at han rebounder. Noen går også inn for å være den som blir reboundet, mest sannsynlig for de er kåte. Jeg fant også ut at rebounden kan brukes både seksuelt og følelsesmessig, ifølge den ene (veldig pålitlige) kilden min. 

I tillegg til de vanlige definisjonene på ordet rebound, som er for kjedelig til å nevnes, er det også to til jeg har funnet:

1. Sofaregel. Hvis man reiser seg opp fra sofaen for å gjøre noe ikke sofarelatert, kan man si "rebounds!" på samme måte som "shotgun" i bil. Den som sier "rebounds" har da uten tvil rett til samme plass når han kommer tilbake for å sette seg igjen. Så husk det neste gang du henger med gjengen og må hente popkornet. Da er du ikke suckern som må finne seg en ny plass når du kommer tilbake.
2. Double cock-slap. Det er visst en rebound når en fyr double-cockslapper bitcha, og du kan vel gjette det til at rebounden er den siste slap'en. Her er det viktig at cock-ownern har en god hoftevrikk for at rebounden skal finne sted.

Johnny Lima til ettertanke

Ok, Johnny Lima var egentlig litt kjedelig i akustisk versjon. Så nok om han.

 Hør heller på dette:
 

Jeg kom meg over metallindianeren til slutt. Jeg har vel innsett han ikke er en ekte metallindianer, og sånn er det vel med den saken.

Jeg lurer på om metallindianeren kunne vært en slags form for rebound-objekt. Kan man ha et rebound-objekt selv om man ikke har sex med vedkommende? Hva er kriteriene som må til for at en person blir en rebound? Dette skal undersøkes nærmere.

Johnny Lima, jeg er ditt nyeste fan

Det kan være ganske kjedelig å være i hjembyen på ferie når "alle" andre jobber eller har ferie andre steder (der det er varmt og lite skyer). Så når jeg oppdaga at det faktisk skulle skje noe i byen, kjøpte jeg billett med en gang.

Jeg hadde aldri hørt om hverken artisten eller oppvarmingsbandet, det sjekka jeg etterpå. Og jeg ble meget fornøyd! Assa, hvordan han er live aner jeg ikke, men hør på denne liksom, teksten traff meg midt i hjertet:

Tittelen sier alt.

Oppvarmingsbandet heter Ravage Rose, et Trondheimband visstnok. Kult! Aldri hørt om de, men får høre de i morra. På Good Omens.

Det som er utfordringen er å gå dit alene, min wingman svikter (for han har jo jobb og greier, ikke kult) men siden jeg ikke kan sitte hjemme og stirre i veggen får jeg dra alene. Jeg har en ekstra billett om du vil være med.

Neida, jeg er ikke desperat.

Bare veldig hyggelig.

Trondheim, at æ dro i fra dæ

Jeg har elsket å hate Trondheim ganske lenge. I veldig mange år. Jeg ville ikke besøke slekt og venner fordi jeg orket ikke tanken på å være i byen. Jeg hatet butikkene. Jeg hatet å møte de samme folka hver gang jeg var ute. Jeg var dritt lei av den samme gamle visa hver helg.

Men nå kjenner jeg nesten ingen i byen lengre. Trondheim er koslig. Det er deilig å være tilbake, kjenne et snev av sjølukt, gå gjennom hele sentrum uten å bli sliten eller lei av for mye folk. Nye utesteder, utrolig mye godt øl, de vennene som fremdeles er i byen er jeg veldig glad i. Mer mannfolk med tak i, som snakker fra levra. Kompiser. Kanskje nye venner etterhvert? Uhøytidelighet. Nevnte jeg øl?

En minne fra mine glanstider i Trondheim

Strupesang er awesome

360 grader skjeiv og singel

Altså, alle kjønn og personer har vel fordeler og ulemper når det kommer til å være i et forhold. Noen har deiligere fordeler enn andre. Jeg var først bare sammen med menn. Så ble jeg sammen med ei dame, den dama tok kjønnsbekreftende behandling og er nå mann.

Nå er jeg ganske lei av drama og ønsker tilbake til en (biologisk født) manns enkle verden. Men jo mer jeg tenker på det, jo mer husker jeg at det var da ikke så enkelt det heller.

Og nå er jeg jo så gammel at nesten alle sammen har kone og kids! Det er jo faen meg nesten ingen ute på byen en gang!! At det er sommerferie har sikkert ingen stor betydning.

Jeg vil ha instant attraction og sex! Endorfinrus! Adrenalinrus. NÅ.

/rant off

En rockeradio rant

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Gråte mest sannsynlig. Norge er så jævlig rævva på radio! Det er den samme musikken om og om igjen, med liten variasjon. Kun de mest populære låtene fra artistene eller bandene spilles, og de spilles så ofte at om du likte låta så blir du så dritt lei at du ikke vil høre den igjen.

Det er noen program, som sjeldent går i den beste spilletida, som kan gi noe innput du ikke har hørt før. Men det er for dårlig folkens. Altså, jeg har hørt mye på p3. Det går i perioder fordi jeg blir jo lei av musikken (ikke RR! eller de andre kule programmene, men alt imellom). Så fikk jeg DAB-radio og oppdaget radiostasjoner som P6 Rock og RadioRock. Jeg tenkte "oi så kult! Kanaler dedikert til rock, da får jeg sikkert hørt noe nytt og spennende". Tror du eller? Nei. Altså, hvor mange ganger må de spille Red Hot Chili Peppers på en dag? Og er det nødvendig å spille Ace of Spades hele tida? Og hva med Two princes? Eller Goo goo dolls med "iris"? Hva faen, spill rock og spill rock jeg ikke ble dritt lei av for 12 år sida!! (eller evt aldri likte i utgangspunktet)

Jeg er så sint at jeg må høre Mike Patton synge om hvor stygg han er om morran.

Og om du lurer, så har jeg fremdeles ikke kommet over metallindianeren. I mitt hode har han blitt en drømmemannindianer. Jeg og Daniel har gjort det helt slutt nå. Ikke noe slags pause-tull som egentlig bare forlenger sorgen. Så det eneste jeg tenker på nå er musikk og sex. Og øl.

Monogami, like obsolete som windows 3.1?

Er monogami uoppnåelig for de aller fleste? Er det derfor mange forhold avsluttes?

Jeg er i en prosess nå som med 99,99 % sannsynlighet kommer til å ende i nok et avsluttet forhold. Jeg klarer ikke å være i et forhold som har sluknet. Jeg føler meg ikke begjæret, jeg er ikke noe midtpunkt lengre. Eller, vi er ikke hverandres midtpunkt lengre. Jeg har alltid hatt kiling i magen i disse fem årene når jeg tenker på Daniel, når jeg tenker på alle de herlige kyssene vi har hatt, all den deilige sexen. Men når han ikke har lyst på sex lengre, når han ikke lar det ene kysset gå videre til noe mer, selv om det er midt på lyse dagen, hva er da vitsen?

Man kan vel ha sex midt på lyse dagen selv om man har vært sammen i fem år??? Vi kan vel kose litt selv om det ikke trenger å føre til sex??

Ja jeg er seksuelt frustrert. Jeg tar nesten ikke ansvar for mine egne handlinger lengre.

Er veien å gå for meg noe annerledes, eller er det bare det at jeg ønsker ikke å gi opp forholdene mine så lett? Kanskje jeg burde bli flinkere på å gi opp.

Er et åpent forhold noe som kan gjøre forholdet vårt bedre, uten å ødelegge tillitt og nærhet?

Se så lykkelig de er! Har de sexorgier mon tro? Yummy

Jeg leste en artikkel på Alternet om nettopp dette. Kort oppsummert er det særdeles få som klarer å holde på én partner hele livet. Veldig mange er utro, og ofte har folk flere forhold bak seg. Kildene i artikkelen hevder at det er mer naturlig for oss enn å holde oss til en fast partner hele livet. Og at polygami, utroskap eller åpne forhold kan heller være en redning, ikke en undergang. Jeg må si at tanken frister.

Kanskje dette blir mer riktig? En for hvert hull, er det greia?

For grunnen til at jeg lengter etter min metallindianer jeg introduserte i forrige artikkel har mest sannsynlig noe med at jeg ønsker å ha deilig sex med noen jeg begjærer og som begjærer meg like intenst tilbake.

 

Jeg vet ikke med deg, men å ha denne komboen i senga? JA TAKK!

[Oppklaring i ettertid: Nei, det ble ikke slutt mellom oss fordi jeg ikke fikk sex. Herregud.]

Sorg og begjær, en nydelig tvist på livet

Jeg befinner meg i en uutholdelig situasjon. Det er faktisk helt jævlig. På samme tid som et flere års forhold revner så det synger, så sitter jeg bare å tenker på en random fyr jeg møtte ut på byen. Jeg skal jo liksom finne  meg sjæl igjen og tenke på om jeg virkelig vil gjøre det slutt med typen min. Det er det jeg skal gjøre. La oss kalle han Daniel. Daniel, en fyr jeg er oppriktig glad i, men jeg har nok innsett at vi ikke kan være sammen lengre. Og han fyren jeg møtte ut på byen da. En random fyr av et sjeldent kaliber. En metallindianer, høflig og respektfull og skikkelig dirty. Jeg vil jo ikke tenke på han! Han sa han har ei dame han elsker (hmm skeptisk, siden vi hadde problemer med å ikke rive klærne av hverandre), og han har ei datter. Jeg er ikke i stand til å innlede noe nytt, men jeg klarer ikke slutte å tenke på han! Herregud jeg er blitt en stalker. Jeg har, med unntak av Daniel, ikke stalka noen så ille på facebook før. Jeg er avhengig. Håper han skal sende meg en melding. Jeg er helt fjern og en uhelbredelig romantiker.